Oppløftende dødsmarkering av Norges beste kor

Høytidskonsert Det Norske Solistkor
Grete Pedersen, dirigent Bård Bratlie, solist Verker av Grieg, Ligeti, Takemitsu og Rautavaara Troldhaugen 

Av Geir Rege

Vi befinner oss på Troldhaugen på selve 100-årsdagen for Edvard Griegs død. Ja ikke bare det, rammeverket for konserten vi skal få høre er Griegs siste verk, «Fire Salmer». Kan det bli mer symbolmettet, symboltungt enn dette? Likevel ble vi på ingen måte tynget ned av anledningen.

For ikke bare fremførte Det Norske Solistkor Grieg på en suveren måte som understreket det fremadskuende, tidvis moderne, i musikken hans. De hadde også komponert et nydelig konsertprogram som tematisk sett berørte «de siste ting», englene, evigheten, skriket og mørket, og hvor eldre og nyere musikk gled sømløst over i hverandre.

Åpningen på konserten var i måte et godt eksempel. Første verk ut var György Ligetis fantastiske «Lux Aeterna». Koret omkranset oss i salen slik at vi bokstavelig talt ble omgitt av denne musikkens skimrende lysspill og vekslinger mellom fortettet og spredt klang. Deretter gikk de nærmest attacca over til Griegs «Jesus Kristus er opfaren». Allerede her merket vi oss hvorfor Det Norske Solistkor er i førerposisjon blant norske kor i dag: Under av Grete Pedersens tydelige, faktefrie ledelse viser koret en intonasjonsmessig sikkerhet, en dynamisk variasjon og en presisjon i ansatser og fraseavslutninger som få kan matche.

Bård Bratlie viste seg som en fremfor alt ydmyk solist, som snarere enn å fremheve seg selv balanserte fint mot de andre stemmene. Einojuhani Rautavaaras «Die Erste Elegie» virket på undertegnede som en noe tam tonesetting av Rilke sammenlignet med eksempelvis Luigi Nonos musikk til samme tekst. Men da konserten munnet ut i en knallsterk fremførelse av Griegs salmer var dette fort glemt. Det Norske Solistkor setter en standard for korsang som andre kan strekke seg etter.
  
Anmeldelsen er gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren og Bergens Tidende.